For meg er dette en merkedag på mange måter. Sydpolen ble erobret på denne dagen, og jeg planlegger å bli første dame til å gå denne historiske ruten i 2017.. Men mye skjer underveis…
Først av alt så var dette dagen Amundsen og hans menn Bjaaland, Hansen, Hassel og Wisting nådde Sydpolen i 1911.
De var de første i verden til å nå 90 grader sør. Antarktis «sin» historie kunne starte. Kappløpet mellom briten Scott og Amundsen hadde fått en seierherre.
Amundsen skriver i sin dagbok;
Først blev det lille telt reist opp. Det var graabrunt og meget let synlig mot den hvite sneflate. Til teltstangen var der surret en Anden stang, saa den hele høide av denne blev ca. 4 meter .
Paa toppen blev fastsurret et litet norsk flagg og derunder en vimpel hvori navnet ”Fram” var malt. Teltet blev vel avstivet med barduner på alle kanter. I teltet – i en liten pose – efterlot jeg et brev, skrevet til H.M Kongen med oplysning om, hvad vi hadde utrettet. Veien hjem var lang, og så meget kunde hende, som kunne sætte os selv ut av stand til at berette om vor færd. Ved siden av dette brev skrev jeg en kort epistel til Scott, som jeg antok vilde bli den første til at finde stedet.
Noe han ble. Scott nådde polpunktet først 35 dager etter Amundsen, den 17 januar , og kunne da skuffet se at nordmennene allerede hadde vært der. Inne i teltet fant de brevet fra Amundsen. Brevene ble senere funnet i teltet sammen med Scott og hans menn som sultet og frøs i hjel bare 18 km fra sitt siste depot.
Skjebnen ville det slik at denne dagen for to år siden også skulle få stor påvirkning for meg og mine planer.
For nøyaktig 2 år siden, den 14 desember 2014, falt jeg på en liten issvull i bakken utenfor inngangen til leiligheten min.
Bakken var bar utenom denne lille issvullen som jeg ikke så. Jeg falt og det ”smalt til” i foten min. Det første jeg tenkte var at der brakk foten og nå ”røk” sydpolturen min.
Det har i etterkant tatt tid å få trent den opp. Først en runde for å bli nesten bra, ”noe” fungerte ikke som det skulle. For så å finne ut at en sene er skadet, og den har blitt oversett på 2 MR bilder. Den gav meg gjentatte betennelser når jeg kom opp i høyere treningsmengder. Fortvilelsen og frustrasjonen vokste, ville dette ødelegge alt?
Det førte til operasjon i vår og en ny runde med opptrening. Det har vært to vanvittige tøffe år, med masse målrettet trening, og en hard jobb med å holde fokus og ikke miste motet, eller gi opp.
Det gjelder å finne motivasjon der man kan, og det har til og med blitt en drivkraft for meg at det skjedde på akkurat denne datoen for to år siden. Det gav meg et ”ekstra dytt ” til å stå på. Da det først skulle skje på en historisk minnesdag, så ble det et merkelig sammentreff og noe jeg ikke kunne la være å flire litt over ….:-)
Det har aldri vært et alternativ å gi opp. Jeg har måttet finne nye løsninger etter hvert som motstand møter meg, og ikke gi meg før jeg er igjennom. Jeg vet det er en ende på alt, til og med de kjipe tingene. Det er bare om å gjøre og holde ut den tiden det tar.
De små turene uten dekk, ble turer med et lite dekk, og nå flere større dekk. Det har vært et langt lerret å blekne. Men det går fortsatt den rette veien. Fremover!
I dag kjære dere, våknet jeg til min Soria Moria utsikt. Theodor Kittelsen satt her og malte Soria Moria slottet, for over hundre år siden.
Det har riktignok grodd opp ei svær gran i mellomtiden, men fjellene og konturen er de samme.
Så i dag tidlig, den 14 desember 2016 lå ”Gullslottet” der borte og lyste mot meg.
Rart å tenke på, men lite visste vel han den gang, at om over 100 år frem i tid, så skulle det komme til å sitte ei jente på samme plass, og se på slottet der borte og drømme seg bort… «hun» skulle drømme store drømmer…
Jeg fikk en sterk påminnelse om å «aldri gi opp» drømmen min. Det «umulige skal bli mulig». Selv om vandringen mot målet, betyr slit og motbør underveis, så skal jeg «aldri» miste drømmen og målet av syne….
Jeg ønsker dere alle en riktig god jul, og et godt nytt år!
Følg drømmen din og gi aldri opp. FinnDinSydpol.
www.finndinsydpol.no
