I Sydpolprosjektet skjer det masse hele tiden. Det er spennende å være på vei mot min store drøm, om å bli første kvinne til å gå Roald Amundsens rute til Sydpolen. Ny sydpolmakker var en av de store utfordringene som måtte tas tak i. Her skal du få høre hvordan det gikk til.
Ingen dager er like, og utfordringene står i kø. Så her er det egentlig bare å brette opp ermene og holde det gående. Jeg må ta de utfordringene som kommer når de kommer, og prøve og komme meg igjennom med hodet over vannet.
Ny sydpolmakker.
Som noen av dere sikkert fikk med dere så måtte jeg finne en ny Sydpolmakker. Dette fikk jeg vite sent på høsten, og da var det bare å begynne og lete. Det var ikke enkelt. Hvem skulle jeg snakke med? Og hva slags kar var det egentlig jeg var ute etter? Dette var ting jeg måtte tenke nøye igjennom før jeg begynte å spørre rundt.
Turerfaring ja, men helst også lange turer, og gjerne polare turer…hva skulle jeg sette som krav? En annen ting som også ville være viktig, var at vi kunne jobbe sammen med dette nå før turen, og at vi ville fungere bra sammen på tur. Vi måtte finne både kjemi og også at vi kunne utfylle hverandre på våre styrker og svakheter.
Jeg snakket med mange potensielle karer. Men for dem alle passet noe, og noe ikke. Det var ikke lett å få fri fra jobb så lenge, flere kunne tenke seg å bli med, men kunne ikke jobbe med prosjektet før turen osv… Her var mange svar som gjorde at jeg måtte gå videre.
I Romsdalen lå svaret.
Til slutt ble jeg tipset om en kar oppe i Romsdalen. Vi pratet lenge på telefonen, og bestemte oss for å møtes og prate mer. Det ble en lang dag med prat om alt mellom himmel og jord. Vi måtte prøve å finne ut av hverandre, og om vi kunne finne tonen, og ha troa på at dette var noe vi ville kunne klare sammen.
Vi bestemte oss for å dra på tur sammen, og dro på langhelgetur med ski og pulk til Hjerkinn. Det var nå om å gjøre og fortsatt ”prøve ”hverandre ut og se om vi kunne klare teltlivet sammen med hverandre. Vi skal jo tross alt bo tett på hverandre i nesten 3 mnd i telt. Det var viktig å finne ut om vi kunne finne ”teltrytme”, med opp/nedsett av camp, og alle rutinene inne i teltet måtte vi også prøve å finne ut av. Så skal vi jo ha det trivelig i teltet, når vi er der inne, noe som også vil bli mange timer i løpet av nesten 3 mnd. Så vi måtte prate, prate og prate for å finne ut mest mulig om hverandre.
Det viste seg at vi klarte alt dette veldig bra, og utfylte hverandre fra første stund. Det var neste så vi følte vi hadde vært på tur sammen før. Etter denne turen bestemte vi oss for å gå videre på dette. Nå måtte vi begge gå i tenkeboksen og til slutt ta en avgjørelse på om det skulle bli oss to på tur. Det ville bety ”all in” fra nå av og opp mot turen.
Han måtte også dra hjem og snakke med kone og barn. Det måtte klareres med dem at det var greit at han kom til å bruke masse tid på prosjektet fremover, og at det ville gå an å være borte så lenge.
De var kjempepositive, de sa at selvfølgelig måtte han benytte en sånn mulighet. Dette var en mulighet han aldri ville få igjen, og for en sjanse det var. Å gå ruten til Amundsen til Sydpolen er en stor drøm for mange , og ikke hverdagskost å få spørsmål om å bli med på.
Så svaret fra Jan Sverre Sivertsen (Sivert) var ja, jeg blir med på tur. Dette skal vi få til, og jeg skal få til å jobbe med dette ved siden av min andre jobb. Sivert er selvstendig næringsdrivende, og klarer derfor å planlegge inn å være borte så lenge.
Når ja ét kom var det bare å sette igang. For nå er det bare 9 mnd igjen til vi skulle dra.
Nå måtte vi bare sette i gang, med å få Sivert oppdatert, og inn i alle deler ved prosjektet der det var nødvendig at han deltok. Jeg har allerede lagt ned mye grunnarbeid. Så nå var det om å gjøre å videreføre dette, sammen.
Han måtte også finne sin plass i prosjektet. Han var veldig tydelig på det at han synes det var viktig å gi sine døtre kvinnelige rollemodeller. Og, at det ville være bra å være med å gi sitt bidrag til at jeg skulle oppnå min drøm, om å bli første kvinne til å gå denne historiske ruten.
Jeg hadde allerede fått inn en del sponsorer, men fortsatt skal flere på plass for at vi skal få til turen. Det kjennes utrolig godt å plutselig skulle være to til å jobbe med det, istedenfor å være alene som jeg har vært til nå.
Nå starter den siste innspurten med alle detaljer som skal inn i grovskissene mine. Grunnlaget jeg har lagt skal nå sluttføres på flere plan.
Nye mailer må sendes til flyselskapet som skal ta oss inn til Antarktis. Vi må nå få klarlagt nøyaktige priser, og hva de faktisk kan gjøre der nede må vi få de endelige svarene på.
Vi har hele tiden måttet forholde oss til ca ting fra dem, da de ikke setter opp turer før sesongen var ferdig der nede i år. Så i februar fikk vi den endelige beskjeden om hva det vi koste oss med logistikken nede i Antarktis.. Nå vet vi også mer nøyaktig hva vi må jobbe inn av sponsorpenger.
Vi skal bli enige om hva slags utstyr vi skal bruke , og skaffe og teste det. Så skal vi trene masse begge to, både hver for oss og sammen. Vi må dra på turer sammen og bli kjent. Vi må innarbeide rutiner vi kan bruke når vi kommer ned dit. Og alt dette må legges inn i en plan og sakte men sikkert gjennomføres litt for litt hver mnd fremover av den tiden vi har igjen før vi drar.
Mer om planleggingen vår kommer i neste blogg.
Har du lyst til å være med å støtte oss kan du gjøre dette på www.finndinsydpol.no. Enten med å gi oss en liten gavesum , eller kjøpe din bildeplass på våre ekspedisjonspulker. Vi ”samler” på ansiktsbilder av folk som vil være med oss på reisen mot Sydpolen.
