Det tar tid å lære seg nye ting! Vi må alle øve, og være tålmodige underveis. Så vil del for del av drømmen ta form!
Det er noe vi lærer. Si meg en ting i livet ditt som du liker å holde på med som du ikke trengte å trene på for å få til.
Hvis du vil spille musikk, må du lære deg å spille et instrument. Og til å begynne med er det slett ikke pent å høre på – de skjærende tonene og den ujevne rytmen. Du er virkelig i ferd med å spille musikk, det bare høres ut som om du ”tråkker på katten”, eller ”drar grisen i halen”.
Men, hvis du ikke gir opp vil det etter hvert avdekke seg noe vakkert.
Eller hva med å lære en ny idrett som å kjøre snowboard. Du er ganske klønete til begynne med. Du faller ofte. Du føler seg helt ubrukelig. Men hvis du holder ut, begynner du å like det. Du blir flinkere. Det begynner å føles naturlig. Det er da det blir moro.
Slik er det med mange ting i livet. Man er ikke født god på noe, man har kanskje et talent, men man må like fullt øve seg, for å bli bedre. Eller man har denne spesielle interessen, eller en drøm om en dag å få til noe spesielt. Alt må man øve seg på! Sånn er det også når man vil bli polfarer!
Det er mange ting som må læres og øves på. Det er ingen angrefrist når man først er på vei. Det som er med er med, og det man må kunne må man ha øvd på før man dro!
Og jeg må gå gradene. Finne ut av ting med å øve, være ute på tur og kjenne hvordan forskjellige ting fungerer. Alt for å gjøre meg klar til å være på tur i 70 dager i Antarktis.
Som for eksempel å ligge ute i telt når det er storm.
Jeg må finne ut av hvordan teltet oppfører seg, og ikke minst kjenne på hvordan jeg selv har det med å ligge inne i det når stormen herjer. Hvordan jeg oppfører meg!
Min første natt i storm var på Grønland, da hadde jeg ingen anelse om hva som ventet meg. Vinden rev og slet i teltduken, og som seg hør og bør måtte jeg jo tenke det verste først. Jeg lå og tenkte på historiene jeg hadde hørt om disse spesielle vindene på Grønland , som kan være ekstremt sterke og rive i filler det meste.
Jeg ble selvfølgelig liggende å høre på dette ekstreme bråket som det kan bli når vinden røsker i teltduken, og ventet egentlig bare på at den skulle revne.
Så for sikkerhets skyld hadde jeg puttet alt av klær og sko i soveposen ”just in case” teltet skulle revne og alt skulle blåse bort…Så skulle jeg i hvert fall ikke fryse i hjel med en gang!
Når jeg ser tilbake på det nå, må jeg le litt, og bare innrømme at jeg synes det var morsomt at det var sånn det ble. Jeg fikk erfare mye den natta.
Redselen var en ting, men også det å oppdage at når man gjør ting ordentlig er man mer trygg. Og redselen blir egentlig bare en fiende som vil ha deg ut av fatning.
Vi hadde jo gravd oss ned, etter alle kunstens regler, så faren for at noe skulle skje var liten, men det var noe med å oppleve det selv, og for første gang.
Lydene er så sterke og intense og det får alt til å høres verre ut enn det egentlig er.
Men når man ikke vet og kan alt, så er det bare å ta til seg lærdom, og venne seg til at det er sånn det er og sånn det høres ut, og prøve å sove godt gjennom neste storm.
Dvs, sove noe i hvert fall, man blir alltid liggende litt på ank for å høre om lyder endrer seg.
Så må man ha en sjekk i løpet av natta på utsiden, se at alt er som det skal. At pulkene fortsatt er sikret bra, og stramme opp bardunene igjen hvis det er nødvendig. Og så inn i soveposen igjen, hutre litt og snaaart sove igjen!
Det har blitt flere stormer på turene mine. Kraftige stormer. Det tar tid å slå seg helt til ro med dem. Selv om jeg blir tryggere for hver gang. Jeg begynner til og med å like dem, når jeg vet at jeg har gjort det jeg kan for å sikre teltet og utstyret.
Men, så er det dette da! Å bare ikke gi seg, så vil vi etter hvert få taket på det. Det blir mer og mer naturlig, vil vi også kjenne at vi blir fylt med glede og tilfredstillelsen, over og klare noe, som en følge av opplevelsen vi har hatt.
Så det går an å finne glede med å ligge i telt i storm og uvær, selv om jeg var redd første gangen.
#finndinsydpol
www.finndinsydpol.no
