Hvordan starter man å jobbe mot et sånt stort mål, som min Sydpolekspedisjon er? Med andre ord; ”Hvordan spiser man en elefant?” (I praksis)
Fordi om målet mitt er tydelig; «Å bli første dame til å gå ruten til Roald Amundsen til Sydpolen» så er ikke veien dit like tydelig. Hør bare her!
Oppskriften lyder så enkel den: Bryt ned målet ditt i små biter, for hver mnd, for hver uke, for hver dag. Når du tar de små stegene hjelper det deg til å korrigere og gjøre de riktige tingene. For hver bit er du litt nærmere. Ved å gjøre de små tingene vil du få følelsen av å gjøre noe. Ved å holde på sånn når du sakte men sikkert målet ditt.
Ojj,, dette høres enkelt og riktig ut, men hvor skal jeg starte?
Det er mange måter å fremstille hvordan man setter seg mål og jobber strukturert mot dem på..
Men hvordan skulle jeg gjøre det rent praktisk.. hvordan setter jeg opp målene mine for å få oversikt?
I begynnelsen når alle tanker svever rundt i hodet, og jeg ikke visste hva som var viktigst å ta tak i, så brukte jeg det jeg kaller ”elefantmetoden.” (Dere skal få høre mer om hva det er senere.) Rett og slett fordi det føles som om jeg skulle spise en elefant, og jeg burde egentlig gape over hele, i et jafs.
Jeg synes det var utrolig vanskelig å skulle bryte ned prosjektet mitt i delmål, og jobbe for å få til en ting av gangen. Jeg grublet og grublet på hvordan jeg skulle få oversikten.
Jeg har jo mitt store hovedmål, som er å bli første dame til å gå ruten til Amundsen til Sydpolen. Og realiteten er at det gir hundrevis av delmål jeg må nå underveis, hvordan i alle dager skulle jeg få det til? Og, mange av dem måtte jo jobbes med parallelt. Når og hvordan skulle det gjøres? Og hvordan skulle jeg klare få oversikten på alt som måtte til?
Det var en ting å ha det i hodet, noe annet å få det omsatt til praksis, noe jeg nå skal jeg gi dere et lite eksempel på. Jeg kunne skrive ned ordet Ruteplanlegging som et stikkord! Men, hva inneholder det egentlig?
Hva ville dere tenkt på hvis dere skulle planlegge en rute i Antartkis?
Velkommen inn i mitt hodet, når ordet ruteplanlegging ble tenkt. 🙂 Det første jeg tenker på er kart og GPS koordinater. Det er det jeg i utgangspunktet trenger. Men, hvordan skaffer jeg kart, for hvor i alle dager finner jeg kart over Antarktis? Man kjøper det liksom ikke bare på bokhandelen. Hva med ruten, finnes det GPS koordinater på den, eller må jeg lage dem selv, og ut fra hva? Kart over Antarktis til GPSen finnes det? Må jeg finne det ut fra gamle kart og registreringer fra Amundsen og hans menn? Hvor får jeg evt tilgang til dem? Fram museet/ Polarinstituttet i Tromsø? Hvem kan hjelpe meg å få dette riktig? Finnes det andre kart over ruten? Hva med satelittbilder, finnes det, og hvor får jeg evt tak i dem? Sa noen USA, hjelp, må jeg finne noen der borte også for å få dette på plass?
Det hadde jo vært fint å visst noe mer om de store sprekkeområdene vi kommer til å møte på, hvordan skal vi komme gjennom dem? Har hørt at det har gått 2 ekspedisjoner der siden Amundsen, hvem kan jeg snakke med av dem? Kan jeg få noen råd fra dem? Kompass, hva er det nå igjen som skjer med kompasset, når jeg nærmer meg de magnetiske polene? Hvordan tar jeg høyde for det? Disse og mange andre spørsmål er noe av det jeg må finne svar på, og finne løsninger på, for å få dette til. Som dere skjønner så er det ikke bare å finne et kart og rusle av sted på tur…
Tilbake til, hvordan skal jeg få en oversikt? Jeg tenkte og tenkte, og klarte å komme på den glupe ideen at en mental trener sikkert vil kunne hjelpe meg å finne en start. De er gode på å løse tankefloker, og sette dem i system som fungerer. Jeg trengte hjelp fra noen utenfra til å finne startknappen, og noe jeg kunne jobbe videre med.
Så jeg fikk noen timer hos Christian Ytterbøl, en super kar med et klokt hode.
Det var til stor hjelp for meg. Han hjalp meg å legge noen strategier for hvordan jeg kunne få oversikt, og fortalte meg blant annet om ”elefantmetoden”, et godt visuelt bilde på mitt store prosjekt.
Jeg tenkte at det var en måte jeg kunne få oversikt på, jeg hadde jo prøvd å skrive ned alt sammen, men det ble jo bare linje på linje… og jeg fikk ikke oversikt nok av det.
Så jeg dro rett hjem og tegnet en stor elefant. Og det er ganske morsomt å se tilbake på min aller første elefant tegning, den var ikke veldig avansert.
Jeg deler den inn i små biter. Alle med navn på ting jeg må gjøre i prosjektet mitt. Bitene heter ruteplanlegging, utstyr, teknisk utstyr, mat, bekledning, budsjett, sponsorer, media, osv..osv Deretter blir hver bit til en ny liten elefant.
Når jeg jobber med mediabiten av elefanten for eksempel, så måtte jeg sette opp alle bitene det innebefattet, aviser, ukeblader, multimedia, Tv, radio osv.. og deretter bryte ned hver enkelt av dem til å bli en plan på hvordan jeg skulle gå frem, og i hvilken rekkefølge jeg tenkte hver enkelt skulle komme i.
Sånn lager jeg elefant på elefant. Bitene fra den store elefanten ble til en ny liten elefant.
Og snart sitter jeg med en” hel jungel” av elefanter, med hele min sydpoltur på seg!
Jeg var henrykt over å finne en sånn morsom og uformell måte å gjøre det på. Der kunne jeg skrible ned alt jeg kom på og det ble morsomt å spise elefantbiter når jeg begynte og jobbe ferdig den ene elefanten etter den andre, og kunne hukke dem av som ”ferdig”.
Hadde jeg mange ting jeg måtte gjøre samtidig fra ulike elefanter, eller det rett og slett var for mange ting som svevde rundt, så lagde jeg min egen ukeselefant, eller dagselefant og jobbet meg gjennom den.
Jeg har fortsatt mange elefantbiter igjen å spise… men jeg er sulten på Sydpoltur, og har ikke tenkt å gi opp før hele den ”store Sydpolelefanten” er spist opp!
#finndinsydpol @finndinsydpol.no, @astridfurholt.no
