Hva gjør man når drømmen ikke slipper taket, når den blir en så stor kraft i deg at du ikke klarer å fokusere på noe annet? Jo, man tar steg for steg….
Hmm… skal fortelle dere noe om min historie og veien jeg nå går på…hvordan jeg nå allerede kan se tilbake på noen år med drømmen, planlegging og forberedelser.. mot mitt livs største reise.
Og det har ikke bare vært lett å tørre å ta stegene ut i det ukjente! Spesielt ikke når jeg følte meg så utrolig mislykket etter første turen!
I 2011 var jeg på min første store ekspedisjon, en høsttur over Grønlandsisen. Jeg gledet meg veldig, og hadde allerede trent i nesten 2 år før denne turen. Spesifikk trening for å være forberedt, dradd masse bildekk, i all slags vær. Vært tro mot treningsplanen min.
For jeg hadde også ett usikkerhetsmoment som jeg måtte få klarhet i. Jeg måtte være sikker på at nakken min skulle tåle belastningen den skulle få, etter at den fantet seg litt etter en nakkesleng noen år tidligere. Men det viste seg at treningen med å trekke på bildekkene gjorde min nakkeskade godt, jeg ble sterkere på en god og rolig måte, og det ble ikke noe problem med den på turen.
Men så er det sånn da, at man ikke kan planlegge for alle ting, noen ting bare skjer, og du må hive deg rundt å finne løsninger der og da.
For meg kom denne hendelsen som skulle snu alt på hodet en uke før avreise.!
Jeg var på kveldsvakt i hjemmesykepleien, og vi hadde en svært tung pasient som vi skulle stelle. Under stellet når jeg står og løfter for å snu pasienten over på siden kommer det bare et smell i ryggen og jeg faller sammen på gulvet, benene vil ikke bære meg. Jeg klarte ikke å reise meg, og måtte krabbe ut, og komme meg hjem. Der hadde jeg fått ”kink” i ryggen for aller første gang, (og eneste gang) og det bare en uke før jeg skulle på tur over Grønlandsisen. Nå var gode råd dyre.
Osteopaten min Tore Morten Otterstad fikk nødtelefonen, og han kom hjem fra ferien på hytta for å gi meg behandling. Han hadde fulgt meg siden nakkeslengskaden og kjente meg godt. Han klarte heldigvis å få det på plass igjen, så jeg kunne gå ut derfra etterpå, jeg kom tross alt krypende inn som en bøttehank.. Han sa til meg etter turen at han tenkte sitt; ”men er det noen som har store nok baller til å klare dette så er det Astrid!” Jeg måtte le, det var da også noe å tenke om meg!
Nå gjaldt det å være i bevegelse, men unngå tunge løft en ukes tid, så ville det roe seg. Og det gjorde det, første dagen ute på isen kjente jeg at nå var det borte og at dette skulle gå bra.
Mine turkamerater hadde tatt løftene med bagasjen på veien ditt, og vært mine gode hjelpere for at jeg skulle få hvile ryggen mest mulig før vi kom ut på isen, og jeg måtte ta tingen mine selv. Men da natten kom, jeg lå og frøs og fikk ikke sove, så kjente jeg meg nervøs og redd for at jeg ikke skulle klare dette. Burde jeg snu nå mens det enda var mulig?
Jeg var redd for at ryggen skulle slå til igjen senere og gi meg problemer så jeg måtte flyes ut. Og var det noe jeg ikke ville så var det å bli flydd ut. Og jeg hadde ikke lyst til å ødelegge turen for de andre.
Jeg visste fysikken min skulle være bra nok, og at jeg kunne holde ut det meste. Så jeg bestemte meg for at dette skulle jeg klare.
Det jeg ikke hadde tenkt på, var at en plage som sist viste seg hos meg for vel 20 år siden, skulle dukke opp igjen her ute på isen. Men det gjorde den altså! Det satte seg som en ”klo” i den ene ryggmuskelen min, og ville ikke slippe taket. Jeg var så nervøs for å ikke holde mål, var redd jeg skulle bli sinken i laget og ikke klare å henge med.. at ryggen min ikke skulle tåle dette, selv om osteopaten min hadde sagt at alt var på plass, og jeg kjente meg fin selv også. Så gravde jeg meg ned i bekymringer , fikk ikke sove.. og det ballet bare på seg.
Som dere sikkert skjønner, en fysisk plage på et psykisk problem.
”Kloa ” ble sittende den , gav meg betennelse og ble min følgesvenn over nesten hele turen, på 24 dager. Ro, varme og hvile som den burde ha hatt var umulig å få. Vi skulle holde stramt tidsskjema på 12 timer hver dag for å nå over i tide, og terrenget var mye tøffere enn først antatt, så her var det bare å bite tennene sammen og stå på. Til tross for minimalt med søvn om nettene, og konstant verking. Jeg spiste smertestillende og betennelsesdempende tabletter for å holde ut og prøve å roe det hele ned. Det var mer enn en gang mine turkamerater måtte hjelpe meg med pulken til jeg hadde fått gått meg inn litt og blitt varm i muskulaturen på morgen. Ære være dem , så kom jeg meg over.
Psyken min var helt knekt. Jeg hadde ikke klart det sånn jeg ville, sånn jeg hadde sett for meg at det skulle bli, med mye latter og glede. At jeg fysisk skulle være sterk og at ingenting skulle være noen sak. Jeg visste jeg var fysisk sterk og kunne bedre enn dette. Jeg hadde til og med lagt byrde til mine turkamerater, noe som for meg ble det verste.
Jeg var bare lei meg, jeg følte jeg hadde sviktet, mest av alt meg selv som ikke hadde tenkt på dette og forberedt meg på at det kunne komme igjen.
Dere lurer kanskje på hvorfor jeg forteller denne historien..?
Jo fordi jeg vil vise at det går an å gå videre selv når man føler seg helt knekt, helt på felgen, og at man ikke har mestret det man burde, selv om man har forberedt seg.
Jeg har i flere år ikke villet snakke om denne biten av turen min, fordi jeg har følt meg så elendig med å ikke ha klart det bedre. Og det var tross alt mange andre fine ting med turen som heller kunne få fokus.
Men, det fine med oss mennesker er at vi har evnen til å lære av våre feil, bygge på våre erfaringer og gå videre.
Når mitt samarbeide med Lars Ebbesen (som er i teamet mitt) startet, sommeren 2014, var noe av det første vi pratet om mine negative opplevelser på turene jeg hadde vært på.
Det var som om de fikk nytt liv. De var negative den gang, nå kan jeg se tilbake på dem som en del av prosessen jeg måtte igjennom for å lære og bli rustet til enda større oppgaver.
Lars var helt tydelig på at disse prosessene skulle jeg inn i, ”det er eneste måten og bli sterk nok psykisk på , og finne ut hva du trenger å jobbe mer med” .
Jeg kunne lese i dagboken min fra Grønland, der jeg hadde skrevet ned hvordan dagene mine hadde vært, og faktisk se at pga av denne ”kloa” i ryggen hadde jeg fått testet psyken min og utholdenheten min på utrolig mange måter. Noe jeg aldri ville ha fått gjort hvis den ikke hadde vært der.
Nå kan jeg se tilbake på det og være takknemlig for at jeg fikk muligheten til å lære akkurat de tingene om meg selv.
Og byrden jeg følte jeg var for de andre, er noe jeg faktisk må være glad for at jeg fikk kjenne på.
Det har aldri vært lett å ikke klare alt selv, men for en velsignelse det var å få trøst og en hånd når jeg trengte det.
Nå i ettertid, når jeg holder på med mitt store Sydpolprosjekt ser jeg er at dette er noe jeg aldri vil klare alene, jeg må jobbe med meg selv, lære meg å ta i mot hjelp, for kun ved hjelp av andre vil jeg kunne nå, og få oppleve drømmen min.
Så fra å gå av isen på Grønland og si til meg selv;, ” aldri i livet skal jeg ut på ekspedisjon igjen”..
Til å begynne og lure på om det ikke er mulig å gjøre det bedre enn jeg gjorde det denne gangen..
Til og lure på hvilken tur som skal bli min neste..
Til å tenke på hvilke forberedelser som må til…
Til å tenke for første gang…kanskje jeg skal gå til Sydpolen en gang… Det tok meg nøyaktig 3 dager!
Nå var det bare å begynne og gå gradene!
