Det nærmer seg med stormskritt.. ”ikke gi deg”.. ”du må fortsette å tro at det er mulig”.. den indre samtalen med meg selv.. den foregår hele tiden..
Det er ganske rart og tro så sterkt på at noe vil gå uten at man vet med sikkerhet at det vil gjøre det. Men, det er vel akkurat det som beveger verden videre, og alltid har gjort det . Det at noen tørr og tro på det umulige 🙂
Nå er det påske igjen, siste påsken før turen min skal starte i oktober / november. Vi har fått flight dato ut til Antarktis, 3 november.
Det er skremmende nærme, bare noen måneder igjen før alt skal være på plass.. jeg kjenner hjertet banker fortere når jeg tenker på det… en dato er satt og masse forberedelser gjenstår.
Snart skal jeg ned å prøve meg på ruten Amundsen og de gikk da de erobret Sydpolen i 1911, som første kvinne.
Denne historiske ruten som hele verden kjenner til. Bare det er skremmende i seg selv.
Men, det er aller mest spennende ; «Vil vi klare det»?
Sammen med makkeren min Sivert ( Jan Sverre Sivertsen) og rådgiveren vår Lars Ebbesen jobber jeg med logistikk, utstyr, kartene, og alt som skal til for å få til for at denne enorme store ekspedisjonen skal ferdigstilles.
Hver minste detalj skal være gjennomtenkt, og tatt en avgjørelse på. Alt utstyret skal være testet, og man skal vite at det er akkurat dette utstyret som vil være riktig for vårt bruk.
Foe eksempel så skal mat og matplaner utarbeides og testes.
Vil den eller den sammensetningen duge for så mange dager som 80 dager på tur er?
Vi jeg klare å ernære meg optimalt, eller tilnærmet optimalt på de 1,2 kg med mat jeg kan ha med meg hver dag? Hvordan kan jeg få prøvd det ut her hjemme på en tilnærmet lik måte?
Jo med å trene på lange dager med lik vekt som jeg skal ha på turen, enten i pulk eller med tunge dekk på slep bak meg.
Og så må jeg legge til ca det jeg tenker vil utgjøre økt forbrenning som følge av kulde.. Og man må prøve å beregne hvor mye man trenger mer av mat etter hvert som kroppsreservene av fett forsvinner.
Eller finnes det en måte og opprettholde reserven på som ingen andre har klart å finne ut av på tidligere ekspedisjoner.?
Her er mange morsomme muligheter, spørsmål og potensielle svar og ting og holde på med, men de kan også være ganske frustrerende til tider.
Det er rart med det, men man vil jo hele tiden gå og lete etter enda bedre løsninger enn dem man allerede har funnet, og tankene spinner hele tiden rundt alle detaljene. Er de godt nok gjennomtenkt nå, eller kan noe forbedres ytterligere?
Og på ett tidspunkt må man jo bare si at nå er det stopp. Dette er det jeg går for, akkurat sånn som det er nå. Men, når er det tidspunktet?
Pakkekaos før Grønland høsten 2011.
Man må velge å tenke de riktige tankene.
Den for meg vanskeligste biten, og det er det sikkert for de aller fleste ekspedisjoner, er å skulle få alle finansene på plass. Mye er på plass allerede, men en del gjenstår fortsatt for at vi med sikkerhet kan si at vi drar. Og jeg vet jo at det er helt normalt i forhold til andre tidligere ekspedisjoner. Så intet nytt under solen her. Men allikavel…..
Tankene sniker seg innpå meg av og til. «Tenk hvis vi ikke klarer å få inn de pengene vi mangler»? Det er nesten så jeg ikke tørr å tenke den tanken…den må ikke få næring til å så tvil i meg.
Når ”tenk hvis det ikke går tanken” kommer snikende, må jeg bare få den bort så fort som mulig.
Jeg må ikke la tvilstanker i det hele tatt få feste i meg. Da er det lett og miste fokuset, og ikke se målet klart lenger. Og det er nå det er viktigere enn noen gang å ikke miste målet av syne. Nå når det bare er få måneder igjen må fokuset intensiveres, og ikke bli forstyrret.
Jeg må fortest mulig komme meg over på ”klart det skal gå” tankene, og så sier jeg også til meg selv; ”Astrid hvis dette hadde vært lett så ville alle ha gjort det”. ”Dette er ikke lett, men du har valgt å gjøre det uansett”, ”tror du virkelig at du skal komme lett til tingene da , når det ikke er lett å få til?”. Det er en sammenheng her:-)
Så det er bare en ting å gjøre. Jeg må jobbe meg frem mot det jeg vil oppnå. Hadde alle trodd at det var lett og mulig å gjøre da jeg fortalte dem om det i starten, hadde det heller ikke vært noe jeg hadde startet på. Da ville det jo vært enkelt!
Jeg må huske på at jo flere som trodde dette var umulig da jeg startet, jo sterkere ble min tro på at dette skulle være mulig å få til. Så jeg skylder mange en takk for at jeg er der jeg er i dag, på veien til å nå min store drøm.:-)
Det er her min styrke ligger ” troen på at det umulige er mulig” ” det finnes alltid en løsning” Det er bare å finne den.:-)
Ser jeg ikke løsningen med en gang, så er ikke det noen grunn til å gi seg. Det betyr bare at jeg ikke har sett løsningen enda, og må tenke mer og prøve igjen… ganske enkelt…:-) Og dette kan jo foregå i noen runder, så en god porsjon tålmodighet og utholdenhet i tillegg gjør ikke noe å krydre dagene med:-)
Stopp opp og se deg tilbake av og til…. å se sammenhengen kan hjelpe deg videre….
Av og til så må jeg også minne meg selv på hva som virkelig har skjedd de siste 2,5 årene, siden jeg startet planleggingen. Hvor stor utviklingen min har vært. Fra å ikke vite hva jeg skulle skrive på hjemmesiden min, og hvordan den skulle lages, til å fortelle om prosjektet mitt på TV, til nå å få dra til New York og bli medlem i The Explorers Club. Det er et ganske stort sprang i prosjektet til kreftsykepleieren Astrid, og ganske langt fra det mitt yrke handler om og de tingene jeg kan.
Jeg må tenke på alle de tingene som jeg ikke ante noe om i det hele tatt, og hvordan jeg skulle finne løsninger på dem, men løsningene var der , jeg måtte bare lete for å finne dem først. ”Det finnes alltid en løsning” har vært riktig igjen og igjen…
For ikke å glem alle årene før, da drømmen kun var en drøm. Da jeg med drømmen i hodet skulle få alle de grunnleggende tingene på plass, jeg skulle skaffe meg erfaring og kunnskap. Alle disse små «steg for steg», «tur for tur», «ekspedisjon etter ekspedisjonene», som jeg måtte ta, for en gang å bli god nok, til å kunne dra ut å jage den største drømmen av alle.
Drømmen om og dra ut til der Framheim engang lå, og starte den 1350 km lange turen mot polpunktet. For å bli første kvinne i Roald Amundsens rute til Sydpolen.
At det ikke finnes andre muligheter for å komme seg dit enn å skiseile 750 km først , setter bare en ny dimensjon til prosjektet, og noen nye utfordringer som må løses, men det finnes en løsning også på det.:-) Nå skal jeg også seile for å komme til startpunktet akkurat som Amundsen. Bare på en litt annen måte:-)
Den lange krevende turen i Antarktis, drømmen som var mange nummer for stor, nærmer seg med stormskritt. Nå er det bare litt mer tålmodighet, mye trening, og hardt arbeide noen måneder til.. så skal vi være klare når 3. November 2017 kommer.:-)
God påske alle sammen! Nyt gode fridager ned i hver minste detalj, og lag deg noen gode opplevelser., og gjør minst en ting du tror du ikke klarer:-)
Husk og sjekke ut www.finndinsydpol.no hvis du vil være med å gi oss ditt bidrag, og bli med oss på reisen vår mot Sydpolen. Her kan du også kjøpe din egen plass til ditt bilde på Sydpolpulken 🙂
(PS! Siden utbedres for øyeblikket (9/4), men du kan legge igjen din mailadresse så skriver jeg til deg, hvis det skulle by på noen problemer å få registrert deg nå! Hilsen fra Astrid)
