Lyst til å høre hvordan jeg begynte å vokse inn i Sydpol drømmen, og til å begynne å tro på at den kunne bli virkelighet! Det tok lang tid fra de første tankene om Sydpolen hadde poppet opp i min bevissthet, til jeg turte å begynne og tenke på det som noe jeg kunne gjøre..
Jeg hadde en lang vei å gå etter Grønlandsturen der jeg hadde følt meg så mislykket, og jeg følte jeg ikke hadde fått brukt mitt potensiale slik jeg visste jeg kunne. Til å komme dit, at jeg fikk troa igjen, på at jeg kunne klare en sånn stor tur, som en Sydpoltur ville være.
Jeg visste at jeg måtte teste meg selv skikkelig igjen, før jeg kunne tenke på å klare det. Så jeg lot drømmen ligge der i bakhodet, mens jeg bevisst begynte med å finne muligheter til å utvikle meg nok til å engang å kunne få det til. Jeg visste nå at neste gang måtte jeg være enda bedre forberedt, og ikke få noe så dumt som en betennelse i ryggen! Så strategien min i første omgang ble å forbedre ”mangler” ved meg selv. Som dere sikkert vet, så har gamle katter noen skrammer. Og de kunne jeg ikke la komme til overflaten ved en tilfeldighet, uten at jeg hadde tenkt gjennom dem og forberedt meg på hva jeg skulle gjør hvis de kom.
Fra jeg gikk av isen på Grønland i september 2011, etter å ha krysset den på 24 dager, trengte jeg litt tid på å komme meg igjen. Jeg var utrolig sliten i kroppen etter å ha gått med betennelse så lenge, og det var godt med hvile.
Tankene derimot fikk ikke hvile særlig lenge, de kvernet rundt, og jeg studerte på hva i alle dager jeg skulle gjøre neste gang Hva skulle bli min neste store tur? Jeg visste jeg skulle på noe, jeg måtte ut der igjen, jeg måtte prøve igjen, dragningen mot isen og breene hadde fått ett dypere feste i meg enn jeg hadde trodd det skulle få.
Jeg var jo gammel elvepadler, fosser og stryk var min lidenskap, men lidenskapen hadde blitt kaldere med årene, og det var tydelig på tide med en ny. Vann i frossen variant denne gangen.. Tenkte det var fint, nå driver jeg fortsatt med ”vannsport”!
I mellomtiden mens jeg lette etter et nytt turmål, jobbet jeg masse og sparte penger. De skulle være klare når jeg fant ut hva jeg ville. Jeg har alltid hatt det kjipt når jeg ikke har et mål og jobbe mot, blir rastløs, og mangler liksom noe vesentlig til å dra meg fremover.. Så prøvde så godt jeg kunne med små turer, og lengre turer i fjellheimen her hjemme. Masse flotte turer, men det var ikke her jeg skulle finne svaret. Det ble liksom ikke det samme, jeg måtte finne ut hva jeg skulle ha som min store test før jeg kunne gå videre med Sydpoldrømmen min.
Så en ettermiddag etter jobb sitter jeg i sofaen, noe jeg nesten aldri gjør, og slo på TVen, noe jeg heller aldri gjør. Hva var det vel å se på klokken 17.00 om ettermiddagen? Jeg burde heller komme meg ut å trene.. treningstøyet var jo tross alt tatt på allerede. Men sukk, dørstokkmila var både lang, høy og bred den kvelden, så der satt jeg da, foran TVen. Mismodig og lei…
De neste minuttene fikk hjerte mitt til å hamre, hårene reiste seg på kroppen, og jeg fløy nesten på egne vinger rundt i rommet… Der på TVen av alle ting, dukket min neste tur opp. Børge Ousland satt der på sin stille og rolige måte og fortalte om den vakreste turen han noen gang hadde vært på, i Patagonia i Andesfjellene. Bilden slo knockout på meg, jeg bare visste at dit skulle jeg! Nå måtte jeg bare finne ut hvordan.!
Jeg satte meg rett ned å skrev brev til Børge, og fikk svar etter noen dager om at de skulle ha et informasjonsmøte om turene sine om ca 1,5 mnd, så jeg kunne komme dit å prate med dem. Jeg synes det var altfor lang tid, nå var jeg bare ivrig etter å finne ut om jeg hadde mulighet til å gå denne turen, eller om jeg måtte få enda mer erfaring før jeg kunne dra.
Dørstokkmila var plutselig borte som dugg for solen, jeg skulle i hvert fall ut å trene, for dit skulle jeg engang.
Jeg var henrykt da jeg fikk snakke med dem, og bestemte meg der å da for at om 1,5 år skulle jeg til Patagonia. Og slik ble det Jeg trente og forberedte meg på alle mulige måter, for det som for meg skulle bli ”den store testen”.
Nå skulle jeg teste om jeg dugde til å gjøre de forberedelsene som krevdes. Jeg skulle jobbe med psyken min, og spesielt disse tingene jeg visste jeg kunne bli nervøs for. Da ville det igjen være en mulighet for at spenningen kunne sette seg i min utsatte ryggmuskel, og det ville jeg ikke. Så tenkte gjennom alle senarior, og prøvde så godt jeg kunne å lære meg det jeg trengte for å bli trygg på alt det jeg på forhånd kunne gjøre noe med. Uforutsette ting kan man ikke alltid planlegge for, men det hjelper godt å eliminerer så mye som mulig på forhånd.
Jo bedre forberedt du er jo mer vellykket vil turen bli!
Og det fikk jeg erfare, turen gikk som en drøm, i oktober 2013 krysset jeg den 3. største breen i verden i Patagonia.
Jeg gråt da turen var over. Ikke bare fordi det hadde vært den vakreste turen i verden, men også fordi og en spenning i meg slapp taket, og en lettelse bredte seg i kroppen. Jeg hadde klart det! Jeg hadde bestått testen min!
Nå hadde jeg lov til å ta frem igjen min virkelige store drøm, drømmen om en lang tur til Sydpolen, å begynne og gi den næring.
Og næring fikk den, men bare av mine egne tanker, jeg hadde enda ikke satt ord på det til noen andre.
Det tok enda ett halvt år før jeg første gang turde å si det til noen.
Jeg ringte Bengt, guiden min fra Patagonia,. jeg var sliten av mye jobbing, og uten mål og mening igjen, ifølge meg selv.Hadde jo ikke bestemt meg for noen ny tur, ikke satt meg et nytt mål, eller snakket med noen om Sydpoldrømmen min. Og jeg visste jo ikke hvordan de med erfaring ville se på det. Ville de tenke at dette var mulig, eller umulig.
Jeg sa til Bengt at jeg ville på tur, ”men jeg vet ikke hva”, ”kan du hjelp meg å finne en tur”, ”jeg må bare ut å kjenne at jeg lever igjen”. ”Hva vil du da”? Spurte han… ”Til Sydpolen” sa jeg, det ble stille i den andre enden. ”Det kan du vel”, ”hvis du vil dit, blir jeg med”!
Jeg ble sjokkert over meg selv, nå hadde jeg sagt det til noen, det hadde ramlet ut av meg, og ikke til hvem som helst. Jeg hadde fortalt det til en som kunne si ”ja” på at dette var jeg god nok til. Etter å ha sagt det fikk jeg en enorm ro inni meg. Dette skulle bli min neste store tur. Jeg visste det bare med hele meg! En gang skulle jeg til Sydpolen sammen med Bengt! Nå var jeg der at jeg kunne begynne å tenke på det for alvor, ikke bare drømme om det!
Jeg tenkte mye, noe jeg vanligvis ofte gjør, men nå ble det enda mer intenst. Jeg grublet, og lurte på mange ting. Jeg begynte å ane denne Sydpolboblen komme.
Denne boblen du luller deg inn i som tar all tankevirksomhet og bruker det til sin fordel, så alt annet blir ubetydelig.
Jeg hadde så mange spørsmål, jeg måtte begynne å sortere dem og finne ut hvor jeg skulle begynne. Jeg turte fortsatt ikke si det til så mange andre. Jeg prøvde meg forsiktig til noen venner og familie. Luftet tanken om at jeg drømte om en gang å dra til Antarktis og gå til Sydpolen.. men følte meg ganske liten, og ikke veldig komfortabel med å skulle si det til noen..
Hva ville vel folk tro? Ville de ha tro på at jeg kunne klare det, og betydde det egentlig noe hva folk ville mene om det? Det var jo min drøm, det var meg som ville ut på tur å slite og fryse.
Ville jeg klare å få gjennomført det? Ville det være mulig å få finansiert det? Hvordan i alle dager skulle jeg gripe det an? Jeg måtte gå mange runder med meg selv! Stille meg selv spørsmål, og finne svar.
Tilfeldighetene ville det slik at jeg i august 2014 fikk mulighet til å bli med Børge Ousland på tur. Vi krysset Spitsbergen på langs sammen. Det var en fantastisk opplevelse på mange måter. Selve turen, men også det å få være sammen med den største nålevende polfarer av alle på tur. Se og lære av ham, jeg var mektig imponert!
På veien hjem spurte Børge meg om hva som var min virkelige store drøm. Nå måtte jeg fortelle det en gang til, og også denne gangen til en som visste hva det dreide seg om. Jeg fortalte ham at drømmen min var en lang tur i Antarktis. Hvis jeg først skulle ned dit ville jeg i hvert fall være på tur 50 dager eller mer. Men, at jeg vet ikke visste hvor jeg burde gå, hvilken rute jeg burde velge, hva som var mulig å få til for meg der nede. Børge lovet å tenke på det, og ta kontakt igjen når vi kom hjem.
Få dager etter turen kom det en telefon.: ”Astrid du må gå ruta til Roald Amundsen, den er det ingen damer som har gått”!!
Jeg ble stum. Jeg tenkte på alt det ville innebære! En historisk rute, og ikke en hvilken som helst historisk rute, men den med stor R.. Det ville synes hvis jeg prøvde meg på den.
Hjelp, hvordan i alle dager skal jeg få til dette, og ville jeg virkelig dette?
Etter å ha tenkt meg litt om, kom jeg fram til; ”ja hvorfor ikke” ” hvorfor ikke bare gå for ”verstingen” når jeg først skal ut dit”, ” her vil det bli mye for en kreftsykepleier å lære” og sånn ble det!
Ruten på turen var herved bestemt… Roald Amundsens rute til Sydpolen! Som første kvinne!
